Månedens Indie: Chivalry: Medieval Warfare har allerede fått en god del oppmerksomhet i diverse forum på nett. Det har ikke blitt heftig markedsført så ikke alle har hørt om det, men det er jo det klassiske problemet med indiespill. Det er på tide å gjøre noe med det.
Jeg løper nedover bakken med to-håndssverdet løftet over hodet, klart til hugg. En motstander har oppdaget meg og plukket meg ut som et mål. Han løper mot meg med skjoldet hevet og spydet pekende mot meg. Jeg lar meg ikke hefte. Med et rop hopper jeg mot ham og svinger ut sverdet. Han trodde han skulle rekke å lange ut spydet sitt og feilberegnet timingen. Han er vid åpen. Sverdet mitt tvinger hodet hans til å ta farvel med kroppen der det ruller nedover bakken. To andre har oppdaget at kameraten deres er fallen. De løper mot meg med øks og sverd. Jeg kjenner stressnivået stiger, men viser ingen tegn til frykt der jeg løper mot dem. En broder i striden kommer til unsetning og forsøker å hjelpe meg. Han får inn et treff i en av motstanderne mens jeg kapper beinet av den andre. Den første motstanderen faller ikke om av min broders angrep og gjør et motangrep. Min broder segner om etter å ha fått nærkontakt med en øks. Jeg bykser mot den siste mostanderen og slynger sverdet fremover. Det kjøres inn i brystkassa på motstanderen og han faller i bakken med et smerterop som snart bare blir gurglelyder av blodet som fyller lungene hans. Jeg står blandt blodbadet og hever armene i et seiersbrøl. Jeg er den sterkeste! Jeg er muthafukin’ Conan! Så kommer en pil fra skogholtet som planter seg i panna mi, og jeg ser hvordan kroppen min siger sammen og bidrar til rødehavet som sakte, men sikkert danner seg på slagmarken.
C:MW er et overraskende pent spill. Man skjønner at det er laget på et litt redusert budsjett, men det er allikevel bra gjennomført. Naturen er faktisk vakker og brettene er bygget opp godt til å gi en naturtro følelse. Soldatene som løper rundt er slettes ikke dårlige de heller. Det er til tider litt merkelige animasjoner, men det er ikke så mye at man egentlig legger stort merke til det. Detaljer som blodtilgrisede klær og hjelmer som kan slåes av gjør også at man føler at kampen er litt mer virkelig enn man skulle tro fra et indie spill.
Konseptuelt er C:MW et veldig enkelt spill. Du har et våpen og du har fiender. Du skal drepe fiendene og passe på å gjøre eventuelle sideoppdrag, som å dytte en rambukk til en dør eller lignende. Spillet er utelukkende multiplayer, med unntak av en treningsbane der du kan spille mot datastyrte figurer som gir deg en introduksjon til de forskjellige kampmetoder. I kamp er det ikke alltid mye tid til å tenke. Det kommer fritt an på motstanderen din. Noen er mer forsiktige og kalkulerende, mens andre er mer brautende og gyver løs på deg. Det er ikke bare å slå vilt heller. Du har en utholdenhet å tenke på. Om du går tom for utholdenhet så får du ikke lenger gjort noe hverken forsvarsmessig eller angrepsmessig.
Du kan forsvare deg mot angrep enten ved å trykke en knapp som parrerer angrepet, men kun hvis du timer det rett, eller du kan gjemme deg bak et skjold. Skjoldet vil kun beskytte deg i den retning du peker det, og vil ikke dekke din fulle høyde heller. Om et sving kommer høyt nok mens hodet ditt stikker opp kan du vinke farvel til nakken din. Og du forstår ganske fort om du har mistet hodet da du vil se hvordan «kamera» faller ned ved kroppen din og ruller bortover bakken. Ganske grusomme greier egentlig.
En annen ting er at man virkelig forstår hvor mye flaks kan ha å si på i en kamp som dette. I et øyeblikk kan du være som en demon på slagmarken der du svinger øksa og parterer hoder som om du aldri hadde gjort noe annet. Brått tar alt en ende fordi en liten tamp langt borte i horisonten har en bue som han hadde ubeskrivelig flaks med da han plantet en pil mellom øynene dine. Andre ganger kan du føle deg så håpeløs at du ikke orker annet enn å nesten bare stå der til slutt. Enkelte spillere har også blitt skremmende flinke i dette og virkelig leker seg på slagmarken.
Slagmarkene er også forskjellige. Noen er mer mindre og gode for et ekte kaos, for eksempel en gladiatorarena. Andre er større og mer åpne. Noen går ut på å angripe/forsvare en festning, mens andre er ren kamp på åpen slette. Noe for enhver smak der altså. I tillegg er det også forskjellige typer slag. Du har alle mot alle der ingen er på lag. Totalt kaos hersker. Det er lagkamp der det handler om at alle på hvert lag får én respawn hvorpå de må vente til runden er over. Rundens vinner er den som overlever slaget til slutt. I tillegg er det også en mer kaotisk vinkling med lag der hvert lag har et bestemt antall forsterkninger (respawns) og kampen handler om å tynne ut forsterkningene til det andre laget først.
User rating: 0
Score rating: 0
Average rating: 0
Score:
Lansering:
Utvikler:
Utgiver:
