Han blir bare omtalt som «faren til skrekkspillsjangeren», Shinji Mikami. Mannen gjorde stor suksess med Resident Evil-spillene i sin tid, og inntok igjen lederrollen for en større skrekkspillproduksjon da The Evil Within ble annonsert i 2010. Fire år har nå gått, og vi sitter igjen med et meget skummelt skrekkspill som på mange måter minner om Resident Evil. Og det er selvfølgelig ingen ulempe.
Mine første minner fra det originale Resident Evil-spillet er vage, noe som kanskje ikke er så rart da jeg maksimalt kan ha vært 10 år da jeg spilte det for første gang på Playstation. Jeg var nok ikke målgruppen, men digget spillet allerede da og var naturligvis pissredd i mange uker etterpå. Videre så ble jeg for alvor introdusert for seri en da en remake ble lansert til Gamecube på 2000-tallet, og siden den gang har jeg vært stor fan. HD-versjonen av Resident Evil 4 ble naturligvis rundet på kort tid da det ble lansert i 2011.
Men nok forhistorie – nå er det The Evil Within som gjelder. Og med alle referansene som spillet har til Resident Evil-serien, så blir det vanskelig å unngå å snakke om dem.
Et meget spesielt spill
Det første som slår meg i møte med The Evil Within er hvor mye dette egentlig minner om Resident Evil. Ikke nok med at kameravinkel, kontrollering og gameplay er ganske så likt, men en del av områdene ligner også. På et tidspunkt er det som om man befinner seg i den spanske landsbyen det fjerde Resident Evil-spillet begynner i. Det gjør naturligvis ikke noe, for både omgivelser, fiender og atmosfære er med på å skape en virkelig uhyggelig stemning.
De første delene av spillet byr på lite ammunisjon og mye sniking. Her gjelder det å spare på det man har, og gjemme seg når det trengs. På noen måter minner det nesten litt om «The Last of Us», uten at den sammenligningen er helt klar. Etter hvert eksploderer det mer, og man blir utstyrt med både armbrøst, hagle, granater og snikskytterrifle. En forutsigbar utvikling, som for øvrig gjør at spillet føles både variert og spennende. Det faktum at ammunisjon som regel er mangelvare gjør at det hele tiden er nervepirrende.
I The Evil Within spiller man rollen som en detektiv med en lang og spennende forhistorie, som gradvis avsløres gjennom historien. Jeg ønsker ikke å gå inn på detaljer i frykt om å røpe noe, men ettersom store deler av handlingen dreier seg om et mentalsjukehus så legger jo dette alene listen for at det er en skummel og spennende historie. Legger man til en gal rikmannsgutt som har hatt en tøff oppvekst, og som nå bruker det for å skape et rent helvete på jord, så har man en ganske så grei historie. Og historiefortellingen er virkelig unik (og uforståelig til tider), så her er det bare å holde fokus.
Og det er ganske skummelt
De skumleste delene av spillet er nok i løpet av de første kapitlene, der man blir skremt av både lyder, lys og skygger. Da har man samtidig ganske lite å forsvare seg med, og følgelig blir det automatisk mer skummelt. Lengre ut i spillet er våpenutvalget bedre, men det er fortsatt stressende med heslige lyder, fiender som gjør unaturlige bevegelser og generelt en atmosfære som skaper en skummel stemning. Når det kommer til skummelhet så har produsentene gjort absolutt alt riktig – dette er ikke et spill du spiller alene med lyset av.
Spillet utfordrer deg samtidig på mange forskjellige måter. I kjent Resident Evil-stil dukker det opp gåteløsning med jevne mellomrom, der det er viktig å legge merke til omgivelsene for å finne løsningen. Når jeg plutselig befant meg i et stor herskapshus som nærmest hadde den samme plantegningen som huset i det første Resident Evil-spillet, så begynte jeg virkelig å lure. Men det fungerer absolutt. Du lurer alltid på hva som kommer til å skje videre, og The Evil Within er fullt av spennende overraskelser.
Fiendene føles varierte, og spillet byr på mange spennende bossfighter. Det finnes mange forskjellige måter å løse disse kampene på, men som spillet tipser deg om til tider så er det enkelte ganger best å kanskje bare stikke av. Underveis er du også nødt til å samle inn noe grønn gugge som fungerer som valuta for oppgraderinger. Det, sammen med innsamlingen av kartbrikker, gjør at man uansett vil fortsette å spille, selv om jeg selv begynte å bli litt smålei inn mot de siste kapitlene.
User rating: 0
Score rating: 0
Average rating: 0
Score:
Lansering:
Utvikler:
Utgiver:
