Alle som kjenner til South Park har en del forventninger til hva som kommer til å skje. Skaperne Matt Stone og Trey Parker har blitt kjente for å være like satiriske som de er glade i å dytte grensene, og «The Stick of Truth» beviser bare at evnene fungerer minst like godt til spill som de gjør til film.
I «The Stick of Truth» (heretter SoT) introduseres en ny karakter som nettopp har ankommet byen. Uavhengig av hva du døper personen i oppstarten, refererer alle i byen til ham som «the New Kid», og gutta vi kjenner fra serien gir ham kallenavnet Douchebag. New Kid blir ganske raskt dratt inn i leken til barna i byen South Park som er sentrert rundt et fantasy-tema. En lek som enkelte i ekte South Park stil tar alt for seriøst.
To faksjoner, menneskene og alvene , sloss om kontrollen over «the Stick of Truth», der den som hersker artefaktet kan kontrollere universet! Det vil si, helt til mørket faller på. Da er det lalletid og de stolte krigerne må forte seg hjem før de får husarrest. Folk som har sett mye South Park vil nok lett kunne se for seg at denne leken vil få uante konsekvenser, og det er naturligvis helt riktig. Det tar ikke fryktelig lang tid før South Park er invadert av både hemmelige spesialsoldater og nazi zombier. Til tross for at alt går til helvete rundt dem så må naturligvis det hellige artefaktet sikres for enhver pris.
SoT er et turbasert RPG (Role Playing Game), så det kommer nok ikke som noen overraskelse at stor del av spillet går på å samle erfaringspoeng og utstyr. Den største forskjellen mellom SoT og andre tradisjonelle RPG-spill er nok at du neppe finner en gigantisk rosa dildo du kan bruke som slagvåpen i World of Warcraft.
Referansene til tidligere episoder av South Park er det virkelig helt flust av. Så og si alt som finnes i spillet har hatt en eller flere opptredner i serien. En annen ting jeg virkelig liker er hvordan veldig mange av teknikkene, våpnene og egenskapene i spillet virkelig er som dratt ut av fantasien til et barn. Noe South Park alltid har vært flinke til. Eksempelvis er det magi i spillet, men all magi er ikke egentlig noe annet enn eksepsjonelle prompeteknikker. Du har nærkamp-promp, langdistanse-promp, snik-promp og atom-promp. Og prompen din kan eksplodere. Selvsagt.
Historien i spillet føler jeg er et ekte South Park-eventyr. Drøye overdrivelser, herlig satire, selvironi og brudd av den fjerde veggen hagler fritt. Jeg måtte le høyt gjentatte ganger igjennom spillet og klarte ikke legge det fra meg.
Kampsystemet er også veldig gjennomført. Det er flere ting å ta stilling til når du kjemper, og du må involvere deg i angrepene for å sørge for at heltene dine treffer målet. Dette medfører at det er mer enn bare et klikk-og-pek spill. Du må faktisk følge med og få timingen på plass. Bommer du på X-knappen med bare litt så kan angrepet ditt ende opp som fullstendig ineffektivt.
Som om ikke det var nok er det også flust av pusleoppgaver å løse når du drar på oppdrag. Du har et sett av egenskaper og talenter som bare blir fler og fler etterhvert som du kommer videre. Alle disse må du ofte bruke for å finne veien for å klare oppdraget ditt. De er som regel skjulte og du må nok jobbe litt for å finne alle gjenstander.
Når alt dette er sagt så skal det nok også sies at mye av det som gjør spillet så underholdende som det er, kan nok også være fordi jeg har sett mye South Park fra før. Det er fryktelig mange referanser og åpenbaringer som vil gå hus forbi folk som ikke har kjennskap til serien fra før.
SoT er i utgangspunktet et virkelig fantastisk spill, men det er ikke uten problemer. Spillet har dessverre flust av bugs. Det var mange ganger jeg måtte starte spillet på nytt fordi progresjonen i et oppdrag rett og slett hang seg opp. Jeg satte meg fast i stiger, nøkkelkarakterer startet ikke oppdrag slik de skulle, musikken i kamp forsvant helt, og ved et tidspunkt fikk jeg en full systemlås som krevde at jeg fysisk tvang konsollen av.
Et annet problem som var gjengående var også at alle teknikker i kamp krever at du trykker på en bestemt knapp til rett tid for å utføre angrepet vellykket. Denne timingen ble signalisert med et lite lysglimt fra våpenet, men det var ikke alltid dette lysglimtet kom til rett tid. Selv om jeg trykket idet glimtet kom, så feilet angrepet. Mot slutten av spillet hadde jeg fått timingen inn i fingrene og trengte nesten ikke lenger glimtet, og oppdaget da at det ikke alltid var samsvar mellom perfekt timing, og når lysglimtet faktisk kom.
Spillet led også litt av direkte hakking noen ganger. Spesielt i kamp. Tidvis kunne denne hakkingen fullstendig sabotere evnen til å treffe timingen til angrepene og du kunne miste sjansen din. Dette resulterte også et par ganger i at jeg rett og slett døde når jeg ellers skulle ha klart meg.
Et siste problem som må nevnes er et som vi ikke kan skylde på utviklerne for. Sensureringsmandatene i Europa har nemlig bestemt at et par av scenene i spillet er for drøye og har tvunget utviklerne til å sensurere dem. Når disse scenene oppstår får vi bare et bilde med tekst skrevet av Matt og Trey hvor de beklager, og forteller hva vi ville ha sett om det ikke var for sensuren. Dette er ikke deres skyld, men det er fryktelig synd at et spill fra et land der det oppstår massehysteri av at en artist viser frem litt pupp på scenen klarer seg fint i hjemlandet, men ikke passerer sensuren i noe jeg anser så frilynt som Europa.
Konklusjon
South Park: The Stick of Truth er en herlig perle av et spill. Det er rasende morsom humor med scener som kan bli så drøye at du ikke kan noe annet enn å le. Det er interessant å finne veien til målet og du blir oppslukt av alle referansene og skjulte vitsene du går forbi over alt. Kampsystemet er innvolverende og akkurat intrikat nok til at det blir spennende uten å oppleves som plagsomt.
User rating: 0
Score rating: 0
Average rating: 0
Score:
Lansering:
Utvikler:
Utgiver:
