Level-5, kjent for spill som for eksempel Rogue Galaxy, har i samarbeid med legendariske Studio Ghibli (kjent for My Neighbour Totoro, Spirited Away og Princess Mononoke for å nevne noen) for å lage Ni no Kuni: Wrath of the White Witch. Studio Ghibli står for animasjonene i spillet og fans vil fort virkelig kjenne igjen følelsen av det visuelle i spillet. Level-5 har ikke akkurat ligget på latsiden de heller!
Vi møter Oliver, en glad gutt i en liten by. Han er ivrig etter spenning, men blir utsatt for et uhell. Moren hans redder ham, men når hun dør av komplikasjoner etter redningen blir han utrøstelig. Via mystiske omstendigheter møter han «Drippy», en fe som ikke bare er hvilken som helst fe. Selv kaller han seg for «Lord High Lord of the Ferries» og er en energisk bedreviter som fungerer på mange måter i spillet som en guide.
Han forklarer Oliver at det finnes en paralell dimensjon til verden vi kjenner. Videre er alle som lever i én verden knyttet til mer eller mindre identiske personer og dyr i den andre. Det gjelder også moren til Oliver, der hennes sjelepartner er i live i Drippys verden, men i fangenskap under den onde Shadar. Vi får forklart at Shadar er en ond trollmann som terroriserer innbyggerne i verdenen. Oliver blir også forklart at han passer en profesi som snakker om et barn med et rent hjerte som vil redde Drippys verden fra alt det grusomme. Oliver skjønner ikke hvordan han kan stanse noe så mektig, men går allikevel med på å prøve for å redde moren sin. Dermed starter de på et nytt eventyr i en verden totalt ukjent for Oliver. De møter stadig nye venner og sammen reiser de gjennom hele verden for å finne våpen i kampen mot Shadar.
Det første man merker seg med dette spillet er ikke bare at det er enormt. Det inneholder utrolig mange konsepter og funksjoner også. Jeg spilte nesten hele lørdagen og store deler av søndagen og selv mot slutten av kvelden på søndag fikk jeg stadig nye tutorials for ting spillet følte de måtte forklare. Dette kan kanskje høres ut som en negativ ting, men selv om det er mye å lære så er det aldri så komplisert at det føles vanskelig.
Verdenen i Ni no Kuni er ingenting mindre enn fantastisk. Hver enkelt del av verden har sitt eget typiske preg, og aldri sitter man igjen med følelsen av at de har forhastet seg igjennom designet. Det er herlige detaljer hvor enn man drar. Du reiser igjennom alt fra tette skoger til langspredte ørkener, fra lavadekkede fjellkanter til frosne tundraer. Som om det ikke var nok er også musikken i spillet minst like fantastisk, og passer samtidig særdeles godt til hvert enkelt område spillet presenterer for deg.
Studio Ghibli har i sine filmer vist at de mestrer alt fra dyster og skummel stemning i Princess Mononoke til herlig, barnslig idyll i My Neighbour Totoro. I Ni no Kuni har de gått mye i samme type retning som med Totoro. Alt innholdet i spillet er særdeles barnevennlig. Ingen banner i spillet for eksempel. I stedet kommer de med uttrykk som «Neato!», «Jeepers!» and «Gosh!». Man kan nesten få på følelsen av at det hele stammer fra en barnefilm fra 50-tallet. Dette har dog sin egen sjarm og man kan ikke annet enn å trekke på smilebåndene.
En annen ting man merker seg fort er at i denne alternative verdenen finnes mange personer som opptrer i dyreskikkelser. Det er menneske-ravner, menneske-katter, osv. Disse er et eget folkeslag i verdenen og har derav sin egen dialekt også. Her har de gjort noe så interessant som å ikke bare gi dem en egen dialekt fra vår egen virkelige verden, men hvor de bytter ut ord som ligner på andre ord i dialogen, der de andre ordene er relaterte til dyrerasen de ligner på. For eksempel en katt som sier «His Meowjesty always strives fur purrfection». Det blir ordspill på ordspill, og det er ganske morsomt å følge nøye med på dialogen for å plukke opp disse, selv om humoren kan oppfattes som tørr.
Kampen i spillet er også særdeles flott. Det minner veldig mye om Final Fantasy-spillene, der du reiser rundt i en verden og plutselig møter på fiender som drar deg inn i et nytt bilde som fungerer som slagmark. Her har hver karakter angrep de kan utføre, men du kan kun kontrollere én av de tre personene i reisefølget av gangen. De to andre blir så styrt av en AI. Du kan gi kommandoer til de andre i reiselaget om hvordan de skal fokusere kampen, men hvis du vil være 100% spesifik må du veksle mellom hver enkelt karakter alt for hyppig til at den taktikken egentlig fungerer. Uansett klarer stort sett AIen å hjelpe til passelig ok, men det forutsetter at du også passer på å prøve å holde dem i live selv også.
Mer spesielt, og ulikt Final Fantasy, er at primærkamp utføres av såkalte «familiars» som hver av personene kan ha opp til tre av. Disse manes frem i kamp og har sine egne taktiske angrepsmetoder. De går opp i level uavhengig av sin mester, og kan etterhvert inngå i en «metamorfose» for å bli større og sterkere. Nye familiars kan du også få ved å temme beistene ute i verdenen ved å først beseire dem og så sjarmere dem. Alt dette gjør at du kanskje vil mene det er veldig likt Pokémon, og det vil du nok også ha helt rett i. Men det fungerer! Eneste hikken her er at AIens sti-finningsalgoritme ikke er helt ryddig og de kan ende opp med å løpe inn i hverandre og ikke forstå helt hvordan de skal komme seg rundt hverandre.
Det er også verdt å merke seg at kamper blir kun startet av at du fysisk «kolliderer» med et monster på kartet når du løper rundt. Disse monstrene vil løpe mot deg og angripe når de ser deg, men interessant nok, hvis du er mye sterkere enn dem så vil de bli redde og løpe vekk i stedet. På denne måten blir det ikke plagsomt irriterende å måtte løpe frem og tilbake fra by til by heller om du glemmer noe en plass. En veldig smart trekk!
User rating: 0
Score rating: 0
Average rating: 0
Score:
Lansering:
Utvikler:
Utgiver:
