Metal Gear Solid har alltid vært en spillserie som enten er elsket eller hatet, jeg ligger i den første kategorien etter at jeg som 13-åring satt i et mørkt rom på loftet til pappa og ble totalt, unnskyld språkbruken, voldtatt i hjernebarken av Psycho Mantis og gikk hele spillet rundt for å lete etter codec-kanalen til Meryl. Jeg har grått, jeg har vært døden nær av latter og jeg har vært forbannet, alt pga. Hideo Kojima’s genialitet. Og nå er det etter alt å dømme er det siste Metal Gear-spillet fra Hideo Kojima og teamet hans. Sagaen om Solid Snake går mot slutten (med mindre Konami finner ut at de skal melke slangen på mobile platformer (takk, men nei takk!)).
Jeg skal prøve å anmelde uten å spoile.
Er du klar?
Du spiller som “Big Boss”, og du leder den private militærstyrken “Diamond Dogs”. Oppgaven din er enkelt og greit å bygge opp organisasjonen til storheten den en gang var.
Du begynner forsiktig med et par små oppdrag i Afghanistan og senere i Afrika. Du må gjøre alt fra å redde soldater som er tatt til fange til å sprenge kommunikasjonsutstyr. Dette er fungerer greit som trening for spillmekanismen vi fikk smake på i Ground Zeroes, og det fungerer bra, veldig bra i The Phantom Pain også. Man føler rett og slett at man har fullstendig kontroll på “Big Boss” og bevegelsene hans.
En svakhet tidligere MGS-spill har hatt er skytingen, dette er totalt borte i The Phantom Pain, og det fungerer såpass godt at jeg er villig til å si at det er bedre her enn det er i mange av dagens spill som er dedikert til nettop dette.
Mother Base
Man har mulighet til å gå Rambo inn i en fiendetlig base og drepe alt som rører på seg, men som alle tidligere MGS-spill handler det først og fremst om sniking. Du får en rekke ikke-dødelig våpen for å uskadeligjøre fiender og istede sende dem via lufttransport hjem til basen din, noe du burde gjøre.
Alle soldater du møter på burde du iallefall vudere om du skal rekrutere. Du skal trossalt bygge en privat militærstyrke. Soldatene du velger å sende «hjem» får seg jobb i en av de mange avdeligene du har på basen din, og etterhvert som du får flere og bedre soldater går avdelingene opp i level, som igjen gjør at de kan utvikle bedre våpen, bedre gadgets og gi deg bedre hjelp til deg ute i felten.
Og basebyggingen er en stor del av The Phantom Pain, og tar dermed mye tid. Og det er ekstremt viktig at du gjør dette! Jeg var redd for at dette skulle bli et stort ork for meg, som ødela totalt for resten av spillopplevelsen, men den gang ei. Det er ekstremt enkelt å sette seg inn i hvordan ting fungerer, og menyene er opparbeidet på en ekstremt logisk måte.
Kudos til uviklerene av The Phantom Pain som også har klart å gi dette stor relevans oppmot hva du gjør ute i felten. Lengre ut i spillet får fiender nye våpen, ny armor, og gjør rett og slett livet til “Big Boss” jævligere, og dette kan du hjelpe til meg. Du kan sende andre soldater ut på oppdrag for å hindre at slikt skjer, du kan rett og slett sabotere mye for motstanderne.
Hva skulle man gjort uten venner?
I løpet av spillets gang vil du få flere og flere “buddies” du kan bruke i felten. Du starter med en hest, og du får deg hund, en robot og jammen får du ikke rekrutert en halvnaken snikskytter med en ekstremt god puppefysikk. Og sistnevnte er faktisk et ekstremt interessant figur som man raskt skjønner er skapt i Hideo Kojimas (litt feil-)skrudde hjerne.
Et litt mørkere Metal Gear Solid
Historiemessig er The Phantom Pain på den svake delen av skalaen, uheldigvis. Samtlige MGS-spill har vært helt sinnsyk når det har kommet til historie, kanskje litt over the top for mange, men jeg har elsket det.
Men jeg var forberedt på at historien i TPP kom til å være i tynn(sett i sammenheng med tidligere MGS-spill, i sammenheng med andre spill er dette helt up there.), da dette er historien som skal “lime” alle de tidligere spillene sammen. Og historien gjør jobben sin, og vel så det.
De absurd lange filmsekvensene og codec-samtalene er borte, til glede for mange, og historien bæres stort sett av kassetter du plukker opp, som du velger selv når og om du vil lytte til.
Historien er litt treg i starten, og det tar litt tid før den kommer skikkelig i gang, men når høydepunktene i historien kommer er det bare å holde seg fast, dette er trossalt Hideo Kojima.
Historien mangler også mye av de humoristiske innslagene som de tidligere MGS-spillene har hatt, men derimot takler The Phantom Pain temaer som er litt tabu, men på en veldig fin måte.
A Hideo Kojima Game
MGS:TPP er en helt fantastisk spill. Enkelt og greit, uansett om du er hardbarket MGS-fan eller helt ny i serien er dette et spill som kommer til å gi deg ekstremt mange timer med underholdning.
Formelen er noe endret fra tidligere spill, og jeg er glad for at jeg spilte Ground Zeroes før dette.
Om du vil fokusere på side missions eller historien er opp til deg, dette er uansett helt ekstremt morsomt. Valgmulighetene i felten er nesten uendelig, og du kan egentlig gjøre oppdragene akkurat slik som du vil.
User rating: 0
Score rating: 0
Average rating: 0
Score:
Lansering:
Utvikler:
Utgiver:
