Det er nå en god stund siden mitt første møte med Metal Gear solid på playstation i 1998. Dette var for meg et revolusjonerende spill i forhold til hvordan man samhandlet med fiendene. Sniking var et av hovedtrekkene ved spillet og skurkene reagerte i forhold til lyd og synsrekkevidde på en måte jeg ikke hadde opplevd før. I hvert fall ikke i 3D. Da var det om å gjøre å finne mørke steder å gjemme seg i og unngå kameraer og alarmer mens man løste spennende oppdrag.
Metal Gear rising revengance, en tittel som er en håndfull å uttale, har kommet langt unna forgjengerne. Dette spillet har en helt annen stil enn den tradisjonelle snikingen jeg er vant med og her faller det innenfor ”hack and slash”-sjangeren, altså at kjernen er nærkamp med kortdistansevåpen. Så om man liker grønnsakskutting kombinert med blodbad, så vil dette tiltrekke matlageren i oss alle (eller morderen for den saks skyld).
Handling
Mens du sitter i en limousin som vakteskorte til statsministeren, blir kjørefølget ditt angrepet. En tvilsom type ved navn ”Jetstream Sam” kidnapper statslederen og setter av gårde. Du som cyborgen Raiden følger etter, men når ikke fram i tide. Med statsministeren myrdet starter en intens jakt over flere kontinenter for å få tak i fienden.
Innlemmelse
For de av oss som ikke er så kjent med store deler av MG-serien så blir førsteinntrykket noe overveldende. Plassert i en høyteknologisk fremtid hvor maskin og menneske kjemper mot og med hverandre, så starter ting uforståelig. Samtidig så er kjernen i plottet nokså enkel og rett fram, slik at man tross alt ikke er nødt til å ha bakgrunnskunnskapen for å komme i gang. Men for de som er kjent med serien, så vil nok de kunne ha flere fordeler.
Før spillet settes i gang får man en enkel opplæring som gjør at man får vite de viktigste tingene. Kanskje kampstilen din ikke begynner på topp, men man kan klare i hvert fall å overleve de første banene i spillet. Etter hvert kommer et påfyll av opplæring gjennom såkalte VR-oppdrag. Disse er nyttige for å lære nye triks og i tillegg så kan man tjene ekstra BP (battle points) til å bruke på oppgraderinger. Man kan oppgradere drakt, liv, våpen og skills. Jo mer man oppgraderer, jo mer interessant og kompleks blir kampferdighetene dine.
Orientering
Når man beveger seg frem i spillet så følger man nokså lineære brett. Selv en pølse kan klare å bevege seg fra A til B i dette formatet her. En radar angir hvor målet ditt er og om ikke det er nok så dukker det opp gigantiske piler som forteller deg hva du skal gjøre. Generelt føles det hele nokså intuitivt og lett å finne frem og dette holder tempo og action gående. Noe jeg savner er allikevel litt mer utforskingsmuligheter. Jo, jeg skjønner at dette er et actionspill og ikke Fallout, men man kunne allikevel ha åpnet for litt flere ganger, kroker og høyder for å finne skatter.
Til en viss grad er det noen skjulte kister og steder som inneholder våpen og reparasjonspakker. Men disse er veldig få og enkle å finne, og de har ofte mange hint som viser veien. Det finnes også noen steder der stien deler seg slik at det blir flere veier til toppen av fjellet. Men dette blir allikevel ikke de store variasjonene.
Kameraet styres med høyre joystick og har en lett og håndterbar bevegelse. Et av problemene er allikevel at Raiden er i fokus, dette er vel og bra, men når man har kjappe motstandere som flyr rundt ogforbi deg, så forsvinner de lett ut av bildet. Dette gjør at man ofte mister orienteringen om hvor fienden er. I tillegg så får kameraet plutselig slagkraft når man kommer nær vegger eller trange gater. Dette gjør at kameraet kan hive seg i tilfeldige retning slik at man blir blind i noen sekunder. Utrolig irriterende når man kjemper og hvert sekund teller.
Ellers så har man ødeleggbare omgivelser, i hvert fall til en grad hvor trær, benker, porter, sofaer og store konstruksjoner kan knuses. Dette gjør at omgivelsene virker mer sårbare, men man kan til og med ødelegge taktiske fortinn for en selv. Så det lønner seg ikke alltid å gå løs på alt i rabiat forstand. HUD (heads up display) er også nokså enkel å forholde seg til. Det er to ting man må være obs på for å holde seg gående, liv og energi. Kutter man av venstrehender på motstanderne så får man oppgradering fordi det er viktige data der. Kutter man av organer før de faller i bakken så får man enda mer liv (Det er nesten litt tilfredsstillende å bli belønnet for å dele folk opp småbiter). Ellers så er det en enkel radar å forholde seg til som alltid viser veien og noe statistikk om hvor mange ”hits og kills” man får på rad.
Kampsystemet
Dette spillet lever på kampene sine i full arkadestil. Selve stilen minner en hel del om God of War i en verden som ligner på Gears of War. Ved å holde inn en av de bakre knappene så starter man ”ninja run”. Dette er en slags automatisert løping som tar deg både over barrikader og langs vegger for å nå høyder. Egentlig så har det mye slektskap med måten man kommer seg fremover i Assassins Creed. ”Ninja run” er din beste venn enten du skal romstere i sirkler rundt fiendene dine eller ut og frem i verden. Samtidig så føles det litt for automatisert og lettvint noen ganger. Jeg savner kanskje det å ha større kontroll selv.
Allikevel, så kan man ikke lene seg på denne ferdigheten for å overleve, man må kombinere annen taktikk i møtet med skurkene. Og fienden varierer i sekvenser mellom bølger av mange, så mellombosser og til slutt en stor boss ved hvert land man er i. Og motstanderne er alt fra fotsoldater til roboter og helikoptre (Metal Gears). Det er mye variasjon i kampstilene deres og dermed masse utfordring å bryne seg på. Om ikke tålmodigheten din kverker deg først da.
Ellers så er det noe sniking for å komme seg rundt, både for å holde seg unna kameraer og alarmer, samtidig som en kan angripe fiender bakfra eller ovenfra. Ved å bruke ”augmentet vision” som er en slags røntgenstråle, kan man se gjennom vegger for å holde seg unna fiendens synsrekkevidde. Men dette er allikevel ikke spillets store kjerne, egentlig handler det som regel mest om å gå rett på fienden. For de som er vant med serien, så er det også et hyggelig gjensyn med den gode gamle pappesken for å skjule seg fra fiendene. Det ser latterlig ut, men det fungerer og skulle man bli oppdaget så har man de klassiske alarmlydene for å varsle deg.
”Blade mode” er den andre kjerneferdigheten. Her zoomer kameraet inn på hovedpersonen og sverdet sitt. Her kan man kutte ting kjappere og med mye mer skade og best av alt så kan man rive ut ryggraden fra folk om man har nok energi. Jeg savner allikevel at de ikke har gjort mer ut av ”blade mode” og det føles noen ganger kunstig å gå fra løping, hopping og slåssing mot et slags stillestående posisjon med sverd. I tillegg så må man stå i nokså nøyaktig posisjon som er nær nok fienden for at man skal treffe. Ellers så vifter man med sverdet i løse lufta, og det ser noe latterlig ut i saktefilm.
Det å skifte våpen er også tungvint ved at man pauser hele spillet og må gjennom noen saktegående menyer. I tillegg så er ikke sekundærvåpnene mye å skryte av. Som regel så bruker Raiden altfor mye tid til å få frem en håndgranat, rakettskyter eller hva det måtte være. Siktemulighetene er også tilnærmet umulige i forhold til tempoet som du og motstanderne kjemper i. Flere ganger ble jeg smadret av robotføtter i det jeg prøvde å få tid nok til å kaste en etterlengtet granat. Til gjengjeld fikk jeg utløp for sinne og frustrasjon ved å gjenopplives og hylende gå amok med sverdet mitt.
Savner også at det ikke er gjort mer kompleksitet ut av kampsystemet. Man bruker hovedsakelig et par knapper og kan overleve det meste på det. I tillegg så handler det mest om hurtighet og knappetasting enn teknikk. Assassins Creed og Batman Arkam City er eksempler på spill som har fått til langt bedre kampsystemer. Blant annet hvor man må vente og se på fiendens reaksjoner og trykke ved riktig tidspunkt. Det er noe slikt i dette spillet også, men hovedsakelig så lener man seg på de to angrepsteknikkene, kjappe eller tunge sverdangrep. Raiden har allikevel noen heftige kombinasjoner til hjelp.
Karakterene
Du er en cyborg altså halvt menneske og halvt maskin. Raiden er en internasjonal agent som har sitt største formål å beskytte de svake, ja han vil til og med drepe for det. Han er en slags ninja/samurai med et sverd som kan kutte gjennom absolutt ALT. Med på laget har du en rekke hjelpere med den tyske doktoren som gir gode tips. Her får man vite mer om teknologien som gir deg evnene dine. Dette gir tyngde til scifi settingen med en slags fakta rundt teknologien. Courtney er den som måler data og statusen din. Samtidig man kan lagre spillet manuelt ved å snakke med henne. Ellers så blir dette gjort automatisk ved ”checkpoints”. Etter hvert får man også en trofast partner med K9000 – en robot hund. Den er en god venn å ha med seg når utfordringene er på sitt verste.
Kevin gir deg viktig informasjon om oppdraget og Boris er den russisktalende lederen for antiterrororganisasjonen. Også har vi jo det herlige kontaktsystemet som er blitt videreført fra forrige spill. Når som helst kan man ”ringe opp” de på laget ditt for å snakke med dem og få gode råd. Samtalene er interessante og gir mye bakgrunnsinformasjon som lyser opp settingen. Ved å snakke med laget sitt i eget tempo og ved egen tid. Så får man vite mer om verdenen. Også er det alltid hendig å ha noen å prate med når livets byrder blir tunge å bære.
Spillbarhet
Animasjonen er topp selv om de store detaljene ikke er til stede. Kampene er utfordrende og noen ganger må man dø flere ganger før man lærer svakhetene til bossene. Dette er bra i forhold til mange andre spill som ikke tilbyr nok utfordring. Det gir mestring å feile og prøve til man endelig klarer det. Fienden er varierte og har personlighet i en slags teknopunker-stil i fremtiden. I tillegg så har de alltid noen artige kommentarer før de endelig dør om hva som har verdi for dem.
Alt bygger opp til en motstand som har personlighet og liv i seg. Musikken er også varierende fra dårlig til god, men generelt bidrar den til å holde spenningen i gang. Her er det utvalg fra punk til metalsjangrene. Tempo, action og hastighet er hva dette spillet handler om. Og dette får produsentene ofte til selv om man noen ganger blir litt forvirret av for mye som skjer på en gang. I tillegg så er det en god humoristisk tone som gjør at ting ikke tar seg selv for selvhøytidelig.
En av de store styrkene ved dette spillet er allikevel variasjon. Ulike verdener og ulike krav fra omverdenen gjør at spillet alltid forandrer seg. Enten man må hacke en robot for å snike seg rundt, eller man løper fra helikoptre som sprenger alt i bakgrunnen, spillet forandrer seg hele tiden. Dette, sammenslått med en interessant og verdifull historie, gjør at et tilsynelatende simpelt slå-og-drepspill blir langt mer involverende jo bedre man blir kjent.
User rating: 0
Score rating: 0
Average rating: 0
Score:
Lansering:
Utvikler:
Utgiver:
