Dishonored

Dishonored er neste spill i rekken av superprodusent Bethesda, skaperne av spill som The Elder Scrolls serien og de siste Fallout-spillene. Forventningene var derfor relativt høye når jeg satte meg ned. Jeg forventet mye frihet i fremgangen, valgmuligheter som kanskje kunne påvirke utfallet av historien og ikke minst et generelt spennende gameplay. Store krav, men det beste er at jeg ikke ble skuffet i det minste! Tvert imot.

Spillet er i utgangspunktet som mange andre førstepersonsspill. De som har spilt Bioshock vil kanskje kjenne igjen litt av følelsen i spillet, bortsett fra at man ikke er under vann. Utseendet på omverdenen er sterkt inspirert av et England i starten av en industriell revolusjon, bare at de har tatt seg en del friheter i forhold til teknologiens fremgang. Eksempelvis finnes noen tesla coil lignende poster som griller deg hvis du kommer for nære, men som ikke rører fienden. De kan heldigvis omprogrammeres til å gjøre det stikk motsatte! Ikke i voldsom harmoni med virkeligheten der altså.

Bortsett fra å tukle med forsvarsteknologi vaktene setter ut er du naturligvis armert til tennene. Du har pistol, mini-armbrøst, sverd, granater og miner. Og som om det ikke var nok finner en mystisk skikkelse kun kjent som «The Outsider» interesse i deg og gir deg magiske krefter. Du blir til et overmenneske i de dystre, pestbefengte gatene mens du rydder unna det korrupte. (Og kanskje det ikke-korrupte og, avhengig av hvor slem du føler deg).

Du kan potensielt gå amok og drepe alt du ser på veien. Det er nok den raskeste måten å komme seg til målet på, men det har sin pris. Jo flere døde kropper du etterlater deg, jo mer mat er det til rottene som sprer pesten i byen. Dermed blir det  enda flere rotter som smitter enda flere folk med pesten. Alle som får pesten blir omtalt som «weepers» i perioden før de dør. Det interessante er at det virker som om de smittede automatisk får som mål i det lille livet de har igjen å drepe/smitte alle friske de ser. De kan virke litt som zombier der de lusker rundt og spyr blod mens de uffer og akker seg. Det er et grufult syn, men det bidrar sterkt til håpeløshetsfølelsen som er en viktig del av spillet. De kan også gjøre livet surt for deg da de er raske til å være syke og de kan påføre mye skade. Å drepe dem teller som å drepe sivile, noe som er slemt, selv om det på mange måter kunne ansees som et nådedrap ettersom ingen overlever pesten.

Så du har magiske krefter og du er en ypperlig snikmorder som kan velge å drepe alle, eller bare få dem til å besvime så du kan gjøre det du vil uforstyrret. Er det virkelig så banalt at du bare går fra A til B og fjerner alle hindringer på veien? Nei, det er ikke det. For det første er det mange veier til Rom, og du kan selv velge fremgangsmåten din. Du kan enten storme inn og prøve deg på å rydde unna alt med makt, eller du kan snike deg over tak og stolper og plukke fienden fra hverandre uten at de oppdager deg. Du kan banke på frontdøra til målet ditt, eller du kan midlertidig overta kroppen og hodet til en rotte med magien din og snike deg inn i bygget fra baksiden. Det får ikke stort å si for sluttresultatet, men man sitter ofte igjen med en følelse av å være veldig fornøyd med seg selv om man finner en snedig vei til målet.

Innimellom kan du få deg en liten tankenøtt også. Det er forskjellige safer gjemt rundt i områdene. Alle disse er låst med en tre-sifret tallkombinasjon og ett eller annet sted finnes det også et brev som gir et hint til hvordan du kan finne koden. Noen er mer åpenbare enn andre, men et par av dem vil også få deg til å både lete og tenke grundig.

Spillet har noen få blemmer her og der. Eksempler på dette er at kroppen til en soldat kan lage bråk selv om du legger den rolig fra deg. Jeg har også opplevd å gå langs en huskant og plutselig stoppe opp fordi karakteren ikke kommer seg over en liten kant på et par cm. Lignende kanter har også gjort stopper for vaktene, hvis AI ikke ser ut til å ha noen måte å håndtere slike scenarioer på så de blir bare gående mens de formelig rister frem og tilbake. Disse episodene er dog sjeldne, og rimelig ubetydelige for en ellers perfekt opplevelse.

Når jeg ble ferdig med spillet første gangen, merket jeg meg også noe jeg ikke har merket på en god stund. Jeg hadde genuint lyst til å starte spillet på nytt og prøve nye innfalls metoder. Jeg hadde til nå forsøkt å være en gylden engel som hjalp alle sivile og kun uskadliggjorde vaktene, bortsett fra de stakkars jævlene som enten falt utfor en kant når de sovnet fra bedøvelsespilen min, og de som ble spist av rotter. (De var i det minste bedøvet).

Jeg ville nå prøve å bli en ninja med en forsmak for blod. Jeg snek meg rundt langs takkanter og ventilasjonsrør mens jeg speidet etter vakter. En kar stod vendt mot et hjørne og «tappet tanken». Jeg siktet meg inn og hoppet ned med sverdspissen først. Sverdet ble kjørt ned mellom der nakken møter skulderen og kroppen klappet sammen mens jeg reiste meg uskadet fra det høye fallet. Jeg plukket opp kroppen fra bakken og teleporterte opp til taket igjen hvor jeg forsiktig gjemte liket. Kameraten kommer tilbake og kommenterer til seg selv at kollegaen er en slask som ikke er på posten sin. Dumme soldat. Du vet at en maskert snikmorder er på pletten. Det kan faktisk hende kollegaen din er et offer og ikke en slask. Synd. Det var din siste tabbe tenker jeg mens jeg teleporterer direkte bak stakkaren og lar sverdet stryke over den korrupte strupen hans.

User rating: 0

Score rating: 0

Average rating: 0

Score:

Lansering:

Utvikler:

Utgiver:

 

Nylige artikler

spot_img

Relaterte historier

Få daglige nyheter i innboksen din

[tdn_block_newsletter_subscribe input_placeholder="Email address" btn_text="Subscribe" tds_newsletter2-image="730" tds_newsletter2-image_bg_color="#c3ecff" tds_newsletter3-input_bar_display="" tds_newsletter4-image="731" tds_newsletter4-image_bg_color="#fffbcf" tds_newsletter4-btn_bg_color="#f3b700" tds_newsletter4-check_accent="#f3b700" tds_newsletter5-tdicon="tdc-font-fa tdc-font-fa-envelope-o" tds_newsletter5-btn_bg_color="#000000" tds_newsletter5-btn_bg_color_hover="#4db2ec" tds_newsletter5-check_accent="#000000" tds_newsletter6-input_bar_display="row" tds_newsletter6-btn_bg_color="#da1414" tds_newsletter6-check_accent="#da1414" tds_newsletter7-image="732" tds_newsletter7-btn_bg_color="#1c69ad" tds_newsletter7-check_accent="#1c69ad" tds_newsletter7-f_title_font_size="20" tds_newsletter7-f_title_font_line_height="28px" tds_newsletter8-input_bar_display="row" tds_newsletter8-btn_bg_color="#00649e" tds_newsletter8-btn_bg_color_hover="#21709e" tds_newsletter8-check_accent="#00649e" embedded_form_code="YWN0aW9uJTNEJTIybGlzdC1tYW5hZ2UuY29tJTJGc3Vic2NyaWJlJTIy" tds_newsletter="tds_newsletter1" tds_newsletter3-all_border_width="2" tds_newsletter3-all_border_color="#e6e6e6" tdc_css="eyJhbGwiOnsibWFyZ2luLWJvdHRvbSI6IjAiLCJib3JkZXItY29sb3IiOiIjZTZlNmU2IiwiZGlzcGxheSI6IiJ9fQ==" tds_newsletter1-btn_bg_color="#0d42a2" tds_newsletter1-f_btn_font_family="406" tds_newsletter1-f_btn_font_transform="uppercase" tds_newsletter1-f_btn_font_weight="800" tds_newsletter1-f_btn_font_spacing="1" tds_newsletter1-f_input_font_line_height="eyJhbGwiOiIzIiwicG9ydHJhaXQiOiIyLjYiLCJsYW5kc2NhcGUiOiIyLjgifQ==" tds_newsletter1-f_input_font_family="406" tds_newsletter1-f_input_font_size="eyJhbGwiOiIxMyIsImxhbmRzY2FwZSI6IjEyIiwicG9ydHJhaXQiOiIxMSIsInBob25lIjoiMTMifQ==" tds_newsletter1-input_bg_color="#fcfcfc" tds_newsletter1-input_border_size="0" tds_newsletter1-f_btn_font_size="eyJsYW5kc2NhcGUiOiIxMiIsInBvcnRyYWl0IjoiMTEiLCJhbGwiOiIxMyJ9" content_align_horizontal="content-horiz-center"]