Det første Borderlands fikk lite av min oppmerksomhet. Spillet fristet meg ikke nok til å ta en nærmere titt på det, og jeg var skeptisk til grafikken. Men med så stor ståhei rundt oppfølgeren ble jeg nesten nødt til å gi det en sjanse. Og det kommer jeg aldri til å angre på. For en fyldigere spillpakke enn dette skal du lete lenge etter – Borderlands 2 har alt!
Skyting, eventyr, rollespill og … var det noe mer?
Borderlands 2 er altså et førstepersons skytespill. Hovedsakelig, i allefall. Du får servert en rekke våpen (faktisk et gigantisk arsenal), du sikter og du skyter. Du kan kaste granater og du kan bruke en øks i nærkamp. Gjort det før altså. Men plotter du inn erfaringspoeng, enorme menger med «loot», forskjellige talenter og en velskreven, unik historie får man plutselig et spill utenom det vanlige. At den enorme verdenen er beskrevet med en helt spesiell – og nydelig – grafikk er nok rosinen i pølsa.
Innta rollen som en av fire «Vault Hunters» i sin kamp mot skurken «Handsome Jack». Underveis møter du på mange spesielle figurer og fiender, som må bekjempes med ulike egenskaper. Hver av de fire spillbare karakterene er forskjellige klasser. Selv valgte jeg Axton som min hovedfigur. Han er en typisk kommandør med barskt utseende og mitraliøse som sitt spesialangrep. Andre klasser kan snike seg i skyggen eller bruke to våpen samtidig. Til slutt har du også «Siren»-klassen som kan bruke magi.
Spillet føles allerede fra starten av enormt, både med sine store områder og det faktum at hvert nivå tar lang tid – slik at nivå 50 er et stykke unna. I likhet med dagens MMORPG-er løper du rundt og henter oppdrag fra mennesker med et gult utropstegn over hodet. Dette gjør du også for selve hovedhistorien, mens du samtidig kan plukke opp haugevis av sideoppdrag. Morsomt, og av og til nødvendig for å komme til samme nivå slik at du klarer utfordringene i hovedhistorien. Etter hvert blir det mye farting i spillet, og da har man heldigvis «Fast travel» som tar deg mellom stasjoner som er plassert på strategiske punkter.
Må bare spille litt til …
Etter hvert som jeg virkelig får teken på ting og stadig finner nye favorittvåpen merker jeg hvor avhengighetsskapende spillet er. Det er lett å holde det gående, og det venter alltid et spennende oppdrag. Spillet er også akkurat passe utfordrene. Av og til kan det føles som at fiendene tåler litt for mye, men det er helt til du finner det rette våpnenet. Om du skulle være så uheldig å dø kommer du i gang igjen på under ti sekunder, gjerne ganske nærme stedet du befant deg sist også. Veldig kjekt, Borderlands 2 gir deg nesten ikke noe dødtid i det hele tatt.
Noe man ikke kommer utenom i spillet er den kontinuerlige humoren. Den voksne humoren. Uansett hva du gjør, hvem du møter eller om du til og med har drept noen fins det en humoristisk vri på det. Og jeg digger det! Hele stilen til spillet passer perfekt med den humoristiske vinklingen. Her skal også stemmeskuespillerne ha kreditt, for de gjør en strålende jobb med å matche karakterene sine.
Det som gjør spillet nærmere helt komplett er co-op-mulighetene. Hele spillet kan gjennomføres sammen med en, to eller tre venner over nettet. Definitivt mye morsommere dersom man spiller med kjentfolk, men sammen med tilfeldige spillere blir det som i mange andre spill fort litt krøll. Folk løper forskjellige steder og vil spille på sin måte. Men totalt sett – dette er nok det beste samarbeidsspillet på lang tid!
Holdbarheten i Borderlands 2 er upåklagelig. Her må du regne med oppmot 50 timer med spilling, kanskje bare for å gjennomføre hovedhistorien. Du finner helt sikkert nok å rutte med etterpå. I hovedsak er det eneste jeg kan kritisere med spillet kjøringen. Man styrer kjøretøyet med begge analogstikkene, noe som til tider føles knotete og uvant. I tillegg møtte jeg noen bugs, som at jeg ble sittende fast i et portabelt toalett og ble nødt til å laste inn spillet på nytt.
User rating: 0
Score rating: 0
Average rating: 0
Score:
Lansering:
Utvikler:
Utgiver:
