Det er Ninja Theory som har hatt jobben med å lage DmC, noe du ikke kommer til å ha noen videre problemer med å få med deg i starten. Jeg ble litt urolig og nervøs i starten for hvordan spillet ville gå videre. Jeg satt med følelsen av at Ninja Theory hoppa ut av skjermen og løp opp til meg med en plakat med logoen sin på og ropte «SE! SE! VI HAR LAGET DETTE! DET ER OSS! SE! SE DA!»
DmC tar utgangspunkt i alles kjære Dante som fans vil huske godt. Tvisten er at denne versjonen er en nyskapning. Den starter på en måte på nytt. Antagonisten i spillet er Mundus. Fans som spilte den første utgivelsen av Devil May Cry kan kanskje huske at Mundus var antagonisten der også. Til tross for at du har hørt mange av navnene i historien fra før, skal man derimot være klar over at denne historien ikke har noe med de foregående å gjøre. De starter rett og slett på ny.
Dante bor i en campingvogn på et tivoli og bruker mesteparten av tiden sin på alkohol og sex. Selv om vi møter Dante lenge før de andre seriene har han allikevel rukket å blomste inn i personligheten folk har lært seg å enten elske eller hate. I envher situasjon som ville fått de fleste av oss til å miste kontrollen over blæra, slenger Dante ut en selvgod, arrogant vits og viser null tegn på frykt eller engstelse.
Serien har også blitt kjent for å ha utrolig overdrevne scener i ekte japansk anime-stil. Dette har utviklerne klart å beholde, selv om studioet er britisk og ikke japansk. Dante utfører halsbrekkende stunts og kunne gjort selv Neo i The Matrix misunnelig på hva han kan få til.
Spillet er i utgangspunktet kun en serie kamper. Du beveger deg gjennom et kart og møter på demoner som du må beseire. Det er særdeles sjeldent at du vil møte på en pusleoppgave for å komme videre, og de få du møter er enkle nok til å egentlig ikke bidra stort til noen spesiell opplevelse av den grunn. Dette høres jo ikke ut som et godt teoretisk grunnlag for å få et spill spennende, men det er flere aspekter som gjør spillet veldig underholdende!
For det første er selve kampene veldig spennende. Noen ganger har man stålkontroll og andre ganger blir det mer vanskelig. Du kan lange ut veldig heftige angrep, men noen ganger må du allikevel være forsiktig. Enkelte fiender lar seg ikke alltid stoppe av dine angrep og da gjelder det å passe seg. Det blir en salig blanding av å følge nøye med på hva som skjer, og konsentrere seg om hva slags komboer som vil være effektive for situasjonen du er i. Noen ganger må du også være rask på reaksjonsevnen for å lange ut et angrep i perfekt timing. Alt i alt resulterer dette i kamper som er utrolig engasjerende.
For det andre er selve verdenen du reiser rundt i veldig spennende. Stort sett er de veldig godt designet, selv om de tidvis kan være litt forvirrende. Særlig dumt er det at mye ligger gjemt både her og der, og det lønner seg å finne alt. Det blir da ekstra dumt at du ikke egentlig vet hvilken vei som er rett når å gå inn i «riktig rom» for tidlig kan resultere i at du ikke kan snu og sjekke de andre områdene.
Allikevel er verden veldig dynamisk. Det er haugevis med detaljer, men som om ikke det var nok endrer alt seg stadig vekk. Om du møter på et kart der bakken ikke plutselig knuses i mange biter så du må hoppe fra platform til platform, så er du ikke lenger i DmC. Alt endres, og ofte endres det så du må aktivt bevege deg for å ikke dø. Slike ting gjør at spillet oppleves som veldig spennende, selv når du ikke sloss.
Når du har kommet igjennom spillet en gang så kan du starte spillet på nytt igjen, denne gangen med alle våpen du fikk tak i gjennom starten. Dette åpner nye veier og nye hemmeligheter da enkelte av de hemmelige veiene i starten av spillet faktisk krever at du har med deg våpen og utstyr fra en tidligere gjennomgang. Det er også flere interessante vanskelighetsgrader å prøve seg på, og spillet belønner deg for å prøve på de med forskjellige låste bekledninger, konseptkunst og lignende.
User rating: 0
Score rating: 0
Average rating: 0
Score:
Lansering:
Utvikler:
Utgiver:
